Om klubben

Finnsnes Skiklubb er medlem i Norges Idrettsforbund og således er både drift av anlegget og den sportslige satsingen basert på idealistisk grunnlag. Anlegget er delvis finansiert av tippemidler og driften er basert primært på inntekter fra salg av heiskort. Vi forsøker å holde lave priser og alt som kommer inn går også ut til brukerne i form av daglig drift og utvikling av anlegget. 

Totalt har vi med oss ca 60 frivillige hvert år og disse utfører en formidabel innsats enten i styret, som heisvakter, kafevakter, sportslig eller som driftspersonell som sørger å preparere bakken og fikser heisen.

Ut over dette må det nevnes at vi i tillegg til et par titalls aktive alpinister også har med oss unger i alle aldre som bruker anlegget utelukkende for å ha det gøy, få frisk luft samt å være i fysisk aktivitet. Vi i skiklubben er stolte over det vi får til og hevder frimodig at Finnsnes aldri hadde vært det samme uten det flotte anlegget i umiddelbar nærhet til byen.

Vi ønsker alle hjertelig velkommen til oss enten som bruker av anlegget, kaffetørst på søndagstur, nysgjerrig, frivillig eller aktiv alpinist.

Finnsnes Skiklubb - et kort historisk tilbakeblikk 

Som innflytter til Finnsnes er det selvfølgelig dristig av meg å gi meg ut på en vandring i historien knyttet til alpinanlegget i Sandviklia. I så måte må det nevnes at dette ikke ville vært mulig uten hjelp av Alf Brustad og noen gode vandrehistorier. 

Skisporten har fra gammelt av hatt en sterk posisjon på Finnsnes, primært knyttet til langrenn og hoppsport. Alpine grener kom på agendaen i organiserte former rundt 1970 og i 1972 ble det arrangert renn i den gamle bakken i Sandviklia. Høsten 1973 startet byggingen av det nye alpinanlegget og som byggherre stod Finnsnes- tur og skiheis. En trase på ca 1000 meter med T-krokheis ble satt opp. Ved hjelp av helikopter ble master og utstyr fraktet opp til anlegget fra "Kassinfabrikken". Dette fordi det ikke var etablert vei opp til anlegget. Alpinistene som etter hvert kom for å benytte mulighetene måtte selv bære utstyr fra Einvaldfeltet og opp. Flomlys ble etter hvert etablert på den ene siden av bakken og det ble bygget en varmestue av tømmer på toppen av bakken.

I forbindelse med bygging av anlegget kommer en ikke utenom historien om forretningsmannen Korn Leiknes som i forbindelse med etableringen var en viktig pådriver. Historien skal ha det til at Korn uttalte at "mastene støyper vi fast slik at de er umulig å ta ned igjen". Om det var slik ordene falt vites ikke, men i løpet av de 3 årene jeg har vært knyttet til aktivitetene i bakken har jeg hørt denne historien. I forskjellige nyanser, fortalt av et dusin mennesker som alle var der da avgjørelsen falt. Det at mastene ble støpt fast, og ikke boltet som normalt, var avgjørende for at heisen ikke ble demontert på 90 tallet da den økonomiske driften ikke tilfredsstilte kreditorenes krav. Ved befaring kunne de bare hoderystende konstatere at det ikke var mulig å demontere anlegget uten å forringe verdien for mye. Takken går til Korn som var så forutseende!

Det nye anlegget i Sandviklia ble starten på en meget aktiv alpinperiode og de første konkurranser ble avholdt i 1976. I årene frem mot slutten av 80-tallet ble det avholdt flere landsrenn, kretsrenn og klubbrenn. I tillegg til hjemmearrangement deltok klubbens aktive alpinister i renn rundt om i hele landsdelen samt i de årlige Donald Duck renn på Kongsberg, hovedlandsrenn, Coca Finale, Junior NM og Kalottkampen. Som resultat av denne aktiviteten høstet Finnsnes Skiklubb flere Nordnorske mestre. Finnsnes Skiklubb besto på denne tiden også av et langrennsutvalg, men på årsmøtet i 1987 ble dette lagt ned, og langrenns1øperne gikk over til naboklubbene SOIL og Pioner.

På 80-tallet blomstret igjen anleggsvirksomhet oppe i lia og det ble etablert en ny lysrekke samt bilvei opp til anlegget. Det ble investert i ny trakkemaskin, snøscooter, tidtakingsutstyr og høyttaleranlegg. Ungene var nok glad for at det endelig kom veg, men jeg er ikke sikker på at alle foreldre på den tiden satte like stor pris på og nå å måtte kjøre dem opp i bakken i tide og utide. I 1985 brant klubbhytta på toppen, og i 1988 sto et nytt klubbhus/service- bygg nede på sletta ferdig. Mange av de som husker hytta på toppen mimrer enda om den og jeg stiller meg lett undrende til dette faktum. Hva skjedde oppe i den hytta som gjør at folk som er over 40 år "maser" om at denne må bygges opp igjen?

Rundt 1990 døde den aktive alpin- idretten gradvis bort, og anlegget ble mer og mer ett kommersielt anlegg drevet av en skiklubb. Økonomien skrantet og man berget stumpene med nød og neppe (takket være Korn). Trenden snudde imidlertid mot slutten av dette tiåret og med øket aktivitet ble det igjen mulig å utbedre anlegget. Ny heisbu stod ferdig i 1999 og med denne ble det også etablert automatisk billettsystem.
I årene etter årtusenskifte ble det i tillegg til vanlig heisdrift også satt fokus på sportslige og kulturelle aktiviteter. Vinterfestivalen så dagens lys i 2002 og den ble gjennomført tre år på rad før Arctic Weekend ble en realitet i 2005. Sportslig var også klubben i vekst i denne perioden både på alpin side og snowboard miljøet var voksende.

I 2005 vil mange hevde at høydepunktet i klubbens karriere var nådd ved at The Arctic Challange (TAC) med Terje Håkonsen la halfpipe konkurransen til Finnsnes. Levende legender som Shaun White, Andy Finch og Risto Mattila med hele snowboard sirkuset inntok vår lille by. Det var ikke mange som skjønte rekkevidden… Det gikk bra, 1200-1300 mennesker fant veien opp for å se de konkurrere i både halfpipe, bigjump og quarterpipe. Vi husker det som om det var i går.
I tiden etter har vi fortsatt å ha fokus på det sportslige nivået som begynner å nå nye høyder. Skiklubben holder tritt med tiden og i 2009 ble Funpark innviet i anlegget. Vi er fortsatt vitale og klar for fremtiden.